Maritim næring frister nye generasjoner på Bømlo

Bømlo består av mer enn tusen øyer, holmer og skjær. Innovasjon hånd i hånd med maritim næring har røtter lenger tilbake enn vikingtiden. To steinbrudd på Hespriholmen er datert til steinalderen. Grønnstein fra holmen egnet seg til økser og spydspisser. Rundt tusen tonn med grønnstein ble drevet ut av holmen og fraktet videre. Kalk, granitt, marmor, sand, grus, trevirke, hummer og fisk har gitt fraktoppdrag til lokal flåte.

Eidesvik Offshore er et maritimt industrieventyr som startet med fiskebåter i bygda Langevåg ikke langt fra Hespriholmen. Offshoreskipene til Eidesvik er i dag blant de mest avanserte i verden med banebrytende utviklingsprosjekter innenfor miljøteknologi. Rederiet har rundt fem hundre ansatte totalt.

– Bømlo har høy sysselsetting i privat sektor. Synergier som spinner ut fra en sterk maritim sektor gir variert arbeidsmarked. For flere virksomheter er hele verdikjeden lokalisert her, sier ordfører Morten Helland.

På en vindfull dag møter vi ordføreren i Urangsvåg.

At vi møter ham der er ikke tilfeldig.  

– Shetlands-Larsen var bømling. Mange av turene han og andre gjorde mellom England og Norge under andre verdenskrig gikk ut fra området her, sier Helland. 

Selv med tilnærmet full sysselsetting i kommunen ser han utfordringer.

– Som i resten av landet er det press i arbeidsmarkedet her. Det er veldig god søkning til maritime fag. Samtidig skal sjøforsvaret styrkes. Det blir kamp om sjøfolka fremover, mener ordfører Helland.

– I min ungdom ble vi fortalt at sjøveien var for tøff jobb for jenter. Det provoserte meg. I dag ledes det største rederiet i Bømlo, Eidesvik Offshore, av en kvinne. Det gleder meg, sier Ragnfrid.

Fraktbåtrederiet til faren, Sønstabø Shipping, hadde hovedkvarter på Espevær, en øy med 70 fastboende lengst sør i øyriket. Ragnfrid er født og oppvokst på holmen, og bor der i dag.

– Far begynte med sandbåter som fraktet sand og grus i 1973. Så ble operasjonen utvidet med bulkbåter han kjøpte av Hagland Shipping i Haugesund. I barndommen var jeg om bord med leveranser til støp av betongskaftet til Gullfaks på 1970-tallet.

Hun er den eldste av tre søsken, og ble involvert i driften administrativt. Alle søsknene jobbet i rederiet etter hvert som det vokste.

I storm i 1998 fikk faren, skipsreder Tore Jan Sønstabø, motorproblemer utenfor Grimstad. Redningsskøyta som tauet dem fikk også motorhavari. Det utløste nok en redningsaksjon hvor faren mistet livet da han ble klemt mellom baugen på båten og redningsskøyta.

– Jeg var 30 år og eldst i søskenflokken. Alle var i småbarnsfasen. Vi drev rederiet videre i syv år, men det var dårlige tider i fraktefarten på begynnelsen av 2000-tallet. Vi besluttet å selge og finne andre jobber.

Hun er stolt av at deres barn har kommet tilbake til Bømlo etter endt utdanning, og at alle har valgt sjøveien.

– Samboeren til vår datter er kaptein. De har bosatt seg på Espevær. Det er en fascinerende story om fire venner som vokste opp på Espevær og gikk i samme klasse. Alle valgte karriere til sjøs og flytta hjem igjen til Espevær etter utdannelsen, sier Ragnfrid.

Bømlo investerer i tiltak for at få ungdommen til å bosette seg i hjemkommunen etter endt utdannelse. Flere flytter til Bømlo enn de som flytter ut.

– Bømlo-modellen innebærer at elevene på videregående tidlig blir koblet på næringslivet. Det er veldig god søknad til maritime- og elektrofag. 63% av elevene på videregående velger yrkesretta fag. Vi bruker midler på tilflytterstrategien for å sikre kompetanse. Et utrolig bra system. Vi har lyktes med å holde på ungdommen vår. Det er kjempeviktig, sier Ragnfrid. 

Kraftig økning for yrkesfag

På fire år har søkning til yrkesfaglig retning flerdoblet seg på Bømlo. Den videregående skolen har utvidet med tre klasser.

– Denne uken har vi overhalt kjølevannspumper, demontert og montert dieselpumper, og bygget sylindertopper, sier Hanna Stensland, Casper Sønstabø og Deniss Boncuks.

De tre er lærlinger hos Wärtsilä.

På en høyde rett over verkstedet ligger Bømlo videregående skole, hvor de tre tok yrkesfaglig retning. De likte seg på utplassering og gjorde selv godt inntrykk på arbeidsgiver. Det resulterte i lærlingeplasser.

– Jeg søkte meg hit på grunn av pengene. Du kan komme raskt ut i jobb med god lønn. Med fagbrev som industrimekaniker kan du få forskjellige jobber og reise ut i verden for oppdrag på skip om du vil det, sier Casper.

Begge foreldrene til Hanna har jobbet på verkstedet:

–Jeg vil ta fagbrevet og gjerne jobbe her.

Deniss kommer fra familie med annen maritim innfallsvinkel.

– Familien min jobber med fiskeoppdrett. Jeg synes det er en kjekk gjeng her på verkstedet. Det er gode muligheter for jobb.

Samarbeid og konkurranse

Daglig leder i Wärtsilä Hans Petter Nesse og verkstedleder Stian Flesland har assisterende rektor John Ivar Alvsvåg fra Bømlo videregående på besøk denne dagen.

– Jeg kjenner igjen flere tidligere elever som nå er i fast jobb i verkstedet, sier rektor Alvsvåg.

–Skip som kommer inn for service kan ha maskinsjefer som har gått i lære som industrimekanikere her. Det er fint å oppleve, sier Nesse.

Et lokalt rederi, Aasen Shipping, har tre nybygg underveis på verft i Holland. Motoren på de nye skipene vil være koblet opp mot hybridanlegg med batteripakke og Energy Management System levert av Wärtsilä.

– En typisk norsk kunde. Veldig teknologidreven. De tar i bruk ny teknologi tidlig. Det samme gjelder rederiet Eidesvik på Langevåg i Bømlo, sier Nesse.

Konkurranse mellom aktører lokalisert på Bømlo kan oppstå.

Nesse, Alvsvåg og Flesland er samstemte: – Vi samarbeider når vi kan, og konkurrerer når vi må. Det er grunnen til av vi er gode på Bømlo.

De peker på samarbeid på tvers av bransjer og samspill politisk om rammebetingelser og støtteordninger for næringslivet.

Med stor søkning til maritime fag ser de åpning for å sikre fremtidige generasjoner av norske sjøfolk.  

– Hvis rederiene er våkne, og rammebetingelsene legger til rette for det, har næringen muligheten nå. Samtidig vil det i en periode være vakuum i forhold til norske sjøfolk med erfaring. Det har vært et tidsrom hvor flere har gått av med pensjon enn nye som har kommet inn. Sjøfolk og maritim erfaring har tradisjonelt vært viktig for gründerånden på Bømlo og langs kysten. Rekrutteringen er alfa omega, sier de tre.   

Los Marine lyktes med elektrifiseringen av havnen. CO2-regnskapet og luftkvaliteten i Bergen vant på det, og Los Marine så potensial for et nytt forretningsområde. Dermed ble Zinus AS etablert, og fulgte opp med leveringer av skreddersydde løsninger for elektrifisering av havnene i Tromsø og Haugesund. På få år har de gått fra lokale, til nasjonale og globale leveranser. Tre anlegg er operative i Singapore havn. Under Nor-Shipping 2025 markerte Zinus at utstyret deres hadde passert en million tilkoblinger.

  – Dette ladetårnet skal til havnen i Portsmouth. Vi har levert produktene våre i 16 land så langt, sier markedssjef Bjørn Sturle Hillestad i Zinus i produksjonshallen. Den er lokalisert i et nytt bygg på høyden over Wärtsilä og Los Marine. Bømlo videregående skole holder til i samme bygg.

– Vi vokser i takt med ordreboka vår. Nå teller vi 54 ansatte. Det er kjekt å kunne rekruttere lærlinger fra automasjon og elektro-linjen vegg i vegg. Jeg opplever at unge søker til oss fordi produktene våre gjør miljøet bedre. Rekruttering er den største utfordringen. Kvalifiserte elektroingeniører er mangelvare, sier Hillestad

Frakthovedstaden Mosterhamn

Rekruttering står også på agendaen til Aasen Shipping i idylliske og fredelige Mosterhamn en halv times kjøring fra Rubbestadneset.

– Vi har tre nybygg under bestilling fra verft i Holland. Vi har så smått begynt med rekrutteringen til nybyggene, sier daglig leder Torbjørn Torkelsen (42).

Med utvidelsen av flåten vil de ha rundt 220 sjøfolk i arbeid på 10 båter, mens 16 jobber på hovedkontoret

I stilige lokaler på en holme i Mosterhamn har medarbeiderne utsikt til havet, fjellheimen, en nedlagt kalkgruve og havnen. På veggen vises strekningene hvor fartøyene deres er underveis med last, fra nord i Spania til norskekysten.

Faren til Torbjørn, Hans Martin Torkelsen (71), etablerte rederiet i 1981.

– Egentlig var det bestefaren til Torbjørn, min far, som la grunnlaget. Han hadde en fraktebåt og var med å investere i den første båten min, sier Hans Martin. Han er fortsatt involvert i det operasjonelle.  

Når senior ser ut mot havnen tenker han tilbake på guttedagene og storhetstiden for Mosterhamn.

– I guttedagene mine, på 1960-tallet, var det liv og røre her. Rundt 70 fraktebåter hørte hjemme i Moster. Nesten alle familier hadde en båt og drev med frakt.

Mosterhamn var knutepunktet mellom Stavanger og Bergen, og for frakt til England og kontinentet. Seks av syv båter som drev rutefart mellom Bergen og Stavanger hadde base her på Moster. Rutene til Oslo var stort sett båter fra Moster, sier Torkelsen senior.

Så kom tunneler, broer og bedre veier. Fastlandet kom nærmere. Frakt og reisemønster endret seg. Bedre betalte jobber bød seg i Nordsjøen og ved Stord verft. I dag er det bare Aasen Shipping igjen av fraktbåtmiljøet i Mosterhamn.

– Hvorfor er det akkurat dere som vokser videre?

 – Mitt oppvekstmiljø påvirket det. Jeg hørte ikke om noe annet enn frakt. Fra jeg var liten var jeg med om bord i sommerferien. Det var eneste måten jeg fikk være sammen med faren min. Så seilte jeg på Nordsjøen og i langfart. Mens jeg seilte som skipper for Seatrans bød det seg en anledning til å kjøpe en gammel Wilson-båt, sier Hans Martin.

Sønnene har jobbet i andre rederier og selskaper. De har kommet tilbake med erfaring og tatt posisjoner i familierederiet.

– Nå har vi alt in-house. Befraktningen håndterer vi selv. Operasjonen vår er intensiv. Denne modellen fungerer for oss, sier daglig leder Torbjørn.

Flåten deres frakter rundt 750 laster i året fordelt på ti fartøy. Lastene er stort sett bulklaster som håndteres med skipenes egen gravemaskin.

– Det er kostbart å drive selvlossere, men det gjør oss mer effektive under lasting og lossing i havn, sier Torbjørn om hvordan de spisser seg i konkurransen. Organisk vekst og lav gjeldsgrad er andre sjakktrekk.

Klimakvoter og vekt

Å vokse fra norsk til europeisk fart har bragt Aasen Shipping nærmere Brussel og EU. Nye regler for CO2-kvoter kom rett etter signering for nybygg i Holland med hybridmotorer for lavest mulig utslipp.

– EU har innført kvotesystem for shipping. Hvis du er over 5000 bruttotonn må du kjøpe klimakvoter, hvis du er under slipper du. Dette fører til en at det europeiske bulkmarkedet dermed deles i to.. Vi må kjøpe klimakvoter, som er en betydelig kostnad. Hvis nybyggene våre ble bestilt i dag hadde vi muligens redusert størrelsen til rett under rett under 5000 bruttotonn. Da hadde skipene lastet 1000 tonn mindre hvilket gir høyere utslipp per tonn frakt, sier Torbjørn.

Han har håp om at deres innvendinger vil bli hørt slik at også mindre fartøyer må betale for sine utslipp med kjøp av klimakvoter.

Veteraner uten press

Arbeidsmarkedet bekymrer ikke gjengen med veteraner som møtes hver onsdag på Rubbestadneset. De har kjøpt sin egen bygning med verksted og arkiv. Motorer til små og store fartøy står til reparasjon i verkstedhallen.

–De som bestiller oppdrag av oss må ha god tid, spøker gjengen vi møter i en kaffepause. Lønningsslipper er det dårlig med, men kaffen er gratis.

– Kjeks får de også. Og middag to ganger i året, sier Jan Willy Folgerø-Holm, leder for Veteranlaget Wichmann-Wärtsilä.  

Borparten av 90 medlemmer er pensjonister fra Wärtsilä verkstedet like ved. Flere har fartstid som maskinister på de syv hav.    

Eldre Wichmann-motorer gir fortsatt fremdrift i farvann rundt om på kloden. Det kan være vanskelig å få tak i deler og ta service på motorer som har gått ut av produksjon. Veterangjengen på Bømlo er redningen. De har oppdrag både fra norskekysten og Sør-Afrika i ordreboka.

– Vi plukker fra hverandre motorer som er gått i opplag og bygger reservedelslager. Vi har også et arkiv med dokumentasjon og tegninger på de gamle motorene. Vi kan lage nye deler om nødvendig, sier Folgerø-Holm.  

I fjor omsatte veteranene for 3,7 millioner kroner. De har leietakere, og solcellepanel på taket. Økonomien er trygg. De nyter pensjonisttilværelsen og krydrer med små oppdrag uten press. Det å møtes for en prat betyr vel så mye som oppdragene.

–Det er en fantastisk møteplass, og litt jobb, summerer de og tar fatt på oppgavene som venter etter ti-kaffen.