Økonomiske utsikter for Europa

I forbindelse med Konjunkturrapport 2017 har Norges Rederiforbund invitert tre ledende eksperter fra USA, Europa og Kina til å zoome inn på sine respektive regioner og komme med noen betraktninger om hva vi kan forvente oss i årene som kommer. Bidragsyterne er alle enige om at risikobildet er betydelig. De deler allikevel en forsiktig optimisme hva gjelder mulighetene for pragmatisk samarbeid over landegrensene.

Martin Sandbu skriver «Free Lunch», Financial Times daglige nyhetsbrev om global økonomisk politikk. Han er også forfatter av boken «Europe’s Orphan: The Future of the Euro and the Politics of Debt», publisert i 2015.

Globale trender

Siden midten av 2016 har verden beveget seg svært raskt fra pessimistisk stemning i form av «sekulær stagnasjon» til en forventning om en «ny reflasjon». En del av trendene som har preget stagnasjonsperioden – spesielt lav internasjonal handelsvekst og store gjeldsoverheng i både rike og fattige land – består, men et syklisk oppsving er merkbart. Dette oppsvinget, som kommer til syne i oppjusterte vekstestimater og høyere markedsrenter, er imidlertid kombinert med en dyp usikkerhet om fremtiden på mellomlang sikt og den høye risikoen for politiske sjokk. Dette gjelder fremfor alt den uberegnelige politikken fra USAs president Donald Trump og hans administrasjon. Europa påvirkes direkte av disse globale trendene, men står også overfor en regional versjon av det samme: en syklisk forbedring som har vært i gang siden midten av 2016 kombinert med den enorme usikkerheten rundt konsekvensene av Brexit.

De kortsiktige utsiktene for den europeiske økonomien gir grunn til optimisme

Kommentatorer som vurderer de økonomiske utsiktene for kontinental-Europa er ofte farget av de to monumentale sammenbruddene som har skjedd i løpet av det siste tiåret: den statlige gjeldskrisen i eurosonen og den doble resesjonen i 2011-2012 da andre deler av verden fortsatte oppgangen etter den globale finanskrisen. Disse erfaringene innebærer at mange synes det er vanskelig å forestille seg at økonomiene i eurosonen noen gang vil kunne oppnå noe mer enn middelmådig vekst, og tar det derfor for gitt at risikoen for en ny krise aldri er langt unna.
Men det er feil å se på den europeiske økonomien som strukturelt hemmet av euroen. En stabil, om enn forsinket, oppgang er nå under utvikling, og en forståelse av kreftene bak denne oppgangen gir grunn til å tro at veksten vil fortsette eller til og med tilta i nær fremtid. Dette forutsetter dog at styringssignalene ikke endres, og at ødeleggende politiske sjokk ikke inntreffer.

Mye av grunnen til at eurosonen presterte så dårlig under oppgangen var feilslåtte politiske valg som kunne vært unngått. Eksempler på dette er at man unnlot å restrukturere gjeld på et tidlig tidspunkt og gjøre endringer i banksystemet, intens finansiell konsolidering i praktisk talt alle land samtidig, og en monetær innstramming i 2011. Mange av disse tiltakene er nå i det minste delvis endret, med en mer stimulerende finans- og pengepolitikk på plass siden 2014. Hos de fleste europeiske bankene er også balansen i bedre forfatning enn tidligere. Den generelle finansielle posisjonen til eurosonen har stort sett vært nøytral i tre år, og tidlig i 2015 lanserte Den europeiske sentralbanken et betydelig program for kvantitative lettelser. 

Det er klare tegn på at disse tiltakene har stimulert økonomien, og at de ble forsterket av den positive virkningen av fallet i oljeprisene i 2014-2015 på husholdningsinntektene. Dette sammenfalt med dreiningen mot en mer stimulerende politikk. Kreditten i eurosonen har vokst jevnt. Tallene for vekst i BNP har vært noenlunde konstante og positive og i økende grad drevet av innenlandsk etterspørsel og ikke bare eksport. Et annet oppmuntrende tegn er at sysselsettingen har økt jevnt i nesten alle europeiske land; i fjor skapte eurosonen like mange nye jobber som USA.

Det er to hovedgrunner til å tro at økonomien i eurosonen vil oppleve fortsatt vekst. Den ene er at disse tilpasningstiltakene opprettholdes, og at de som er beslutningstakere i økende grad viser tegn på at de forstår at tiltakene fungerer etter hensikten. Det burde styrke den politiske støtten til dagens politikk. (Europakommisjonen har for eksempel begynt å jobbe for en mer stimulerende finanspolitikk på aggregert eurosonenivå.)
Den andre er at de globale økonomiske forholdene, inntil videre, er positive: det er usannsynlig at oljeprisen igjen når historiske høyder, økt etterspørselsstimulans er ventet i USA og både næringslivs- og forbrukertillit har økt jevnt i de fleste avanserte økonomier siden i fjor. Tilliten blant amerikanske investorer ser ut til å ha fått en positiv dytt etter valget av Donald Trump som USAs president. Det vil kunne fyre opp under en selvforsterkende positiv periode med ekspansjon i næringslivet.

Mot denne bakgrunnen utgjør ikke den økonomiske dynamikken i seg selv noen hindring for å fortsette, og til og med styrke, den senere tids vekst på nærmere 0,5 prosent per kvartal i gjennomsnittlig BNP-vekst siden midten av 2014. Europakommisjonens siste prognoser anslår vekst på 1,6 og 1,8 prosent i henholdsvis 2017 og 2018, helt i tråd med dagens mønster. Dersom den sykliske oppgangen gis mulighet til å fortsette, er det godt mulig at resultatene blir bedre enn det disse prognosene tilsier.

Den britiske økonomien er et spesialtilfelle. Den robuste veksten har vedvart etter folkeavstemningen 23. juni i fjor, som konkluderte med at Storbritannia skal forlate EU, og har ligget på 0,6 prosent per kvartal i andre halvår av 2016. Så godt som ingen økonomer forventet dette, og selv mange som kjempet for at Storbritannia skulle forlate EU trodde at et nei-flertall ville kunne føre til kortsiktig økonomisk kaos. Derfor må alle vurderinger for 2017 ta hensyn til denne overraskende robustheten i britisk økonomi.

Denne robustheten baserer seg på at forbrukerne har økt låneopptaket etter to år med stigende reallønn. Det foreløpig uteblivende økonomiske sjokket fra Brexit vil imidlertid ramme til slutt, og inntektsveksten ligger an til å avta brått igjen. Det er fortsatt meget sannsynlig at britisk økonomi vil bremse opp i vesentlig grad. Men som 2016 viste, er det svært vanskelig å beregne tidspunktet for slike endringer, og det er godt mulig at hele 2017 blir tilbakelagt før de negative virkningene slår inn. Når det skjer, er det mulig at analytikerne igjen må senke forventningene for britisk økonomi. Selv Europakommisjonens prognose på 1,5 prosent årlig vekst i Storbritannia for 2017 og 1,2 posent for 2018 vil kunne vise seg å være for optimistisk. Frem til da kan det være at den britiske økonomien fortsetter å vokse med den nåværende takten på omtrent 2 prosent årlig.

Med mindre de europeiske økonomiene avviker fra den kursen de nå holder, er det derfor sannsynlig at vi vil se en fortsettelse av den nåværende sykliske dynamikken, med mulighet for en svak økning på det europeiske kontinentet og med forventning om en moderat nedgang i Storbritannia. Usikkerhetsfaktorene knyttet til denne vurderingen av Europas kortsiktige økonomiske utsikter er stort sett alle politiske, og potensielt store. Utenom den globale politiske situasjonen finnes det mange hjemmeavlede risikofaktorer.

Den største er naturligvis Brexit. Den britiske regjeringen brukte lang tid på å avklare sine målsetninger for Brexit, men nå ser det ut til å være svært sannsynlig at Storbritannia forlater både det indre marked og EUs tollunion. Etter lengre tid med mye usikkerhet gir denne «hard Brexit»strategien en mye etterlengtet klarhet rundt veien videre, samtidig som den innebærer en mindre komplisert ny avtale mellom EU og Storbritannia. De økonomiske kostnadene og den politiske bitterheten knyttet til en dyptgripende skilsmisse betyr at forhandlingene lett vil kunne gå galt i løpet av den to-årsperioden EU-traktatene fastsetter for utmeldingsforhandlinger. Dersom en avtale ikke oppnås, eller at en forsuring av relasjonen ødelegger for annet, ikke-økonomisk samarbeid mellom Storbritannia og resten av Europa, vil det kunne ha en sterk negativ effekt på den økonomiske stemningen og næringslivstilliten.

En annen relatert risikofaktor er fremveksten av anti-system og anti-europeiske bevegelser på det europeiske kontinentet. Populistiske outsidere som for eksempel Marine Le Pen i Frankrike og Geert Wilders i Nederland, og lignende politikere i andre land er klart oppmuntret av Brexit (og Donald Trumps valgseier) og ser på dette som sitt år. Sjansen for at populistene skal overta styringen i land i eurosonen er fortsatt liten, delvis på grunn av at valgsystemene favoriserer bred koalisjonsbygging. Hvis det imidlertid skulle skje i et land i eurosonen vil det øyeblikkelig skape sterk tvil om hvorvidt euroen vil overleve. De økonomiske følgene av en europeisk populist ved roret i et eurosoneland kan derfor bli verre enn de økonomiske konsekvensene av Brexit eller Trumps valgseier. 

Enhver analyse av Europas økonomiske utsikter bør derfor være klar over Frank Knights distinksjon mellom «risiko» – som innebærer sannsynlighet som kan beregnes – og «usikkerhet», som stort sett ikke kan kvantifiseres. Det finnes små «risikofaktorer» rundt en økonomisk projisering om at veksten til en viss grad vil skyte fart på det europeiske kontinentet og gå noe langsommere i Storbritannia, dersom store politiske sjokk ikke inntreffer. Hvorvidt slike sjokk vil inntreffe er den store «usikkerheten», som det er liten vits i å forsøke å kvantifisere med presis sannsynlighet. Men hvis sjokkene faktisk materialiserer seg, vil de fort kunne endre Europas økonomiske vekstbane langt bort fra den retningen den har nå. Dette er en mulighet man forbereder seg bedre på gjennom å planlegge for flere scenarier enn gjennom et sannsynlighetsbasert «konfidensintervall» knyttet til én enkelt sentral projisering.

Vær spesielt oppmerksom på Europas handelsrelasjoner

Verdens handelssystem blir nå trukket i tvil på en måte som ikke har skjedd tidligere i etterkrigstiden. Den største omveltningen i Europa er Brexit. Når Storbritannia velger en «hard Brexit»-strategi betyr det at selv om en avtale om tollfri handel med varer kan oppnås, vil ikke-tariffære handelshindre gjenoppstå mellom Storbritannia og resten av Europa. Utmelding fra det indre marked vil kunne komme til å bety mindre harmonisert regulering samt en større byråkratisk byrde hva angår etterlevelse og sertifisering. Det å forlate tollunionen innebærer en del former for tollkontroll der det i øyeblikket ikke finnes noen. Disse endringene vil gjøre handel med varer dyrere og handel med tjenester vanskeligere. Nyere forskning indikerer at selv om Storbritannia erstatter EU-medlemskapet med en handelsavtale, vil Storbritannias handel med EU kunne falle med 35 prosent for varer og 61 prosent for tjenester. Restriksjoner på retten til fri bevegelse for personer vil kunne skape ytterligere problemer for handelen med tjenester. Retorikken om et «globalt Storbritannia» og ropet om en «sterk og ambisiøs» handelsavtale med resten av Europa bør ikke avlede oppmerksomheten fra det faktum at europeiske handelsbarrierer nå bygges opp, ikke ned, for første gang på flere tiår.

Når det gjelder andre europeiske handelsrelasjoner, indikerer Trump-administrasjonens syn på handel at handels- og investeringsavtalen mellom EU og USA, kjent som TTIP (det transatlantiske handels- og investeringspartnerskapet), er lagt på is på ubestemt tid. Ettersom avtalen ikke var sluttført, blir ikke eksisterende handel skadelidende, men TTIP representerer en tapt mulighet. Samtidig er det signaler fra Trump-administrasjonen som indikerer at de ikke er fornøyd med Tysklands handelsoverskudd, noe som gjør det vanskelig å utelukke at det kan komme tiltak som er rettet mot eksisterende eksport fra EU. 

I rak motsetning til disse proteksjonistiske trendene presser EU på for fortsatt liberalisering av handel på andre, mindre kjente fronter. CETA, handels- og investeringstraktaten med Canada, ble godkjent av Europaparlamentet bare måneder etter at den regionale regjeringen i belgiske Wallonia forsinket signeringen av traktaten. I motsetning til dommedagsprofetier om at avtalen var i fare for å dø mot slutten av 2016, kan vi nå vente en rask implementering av handelselementene i CETA (de mer kontroversielle bestemmelsene om investeringer vil fortsatt kunne møte motstand) og med dem fordelene av større handel mellom to økonomier som befinner seg på sammenlignbart nivå.

Mye viktigere, gitt størrelsen på markedet, men merkelig nok ikke lagt særlig merke til av offentligheten, er avtalen mellom EU og Japan som nå tikker i vei mot ferdigstillelse og signering på en mye mer smidig måte enn andre handelsrelasjoner der EU er involvert. President Trumps proteksjonistiske retorikk kan ha satt fart i forhandlingene mellom EU og Japan, og også mellom EU og Mexico, som har pågående handelspolitiske samtaler.  

Hva betyr dette for Norge?

Norges økonomi er tett sammenvevd med Europas økonomi. Det betyr at norsk økonomi vil merke både de positive og negative konsekvensene av de europeiske trendene som er nevnt ovenfor, selv om sterke offentlige finanser gir ly mot farlige vinder fra regionen. Den fortsatte europeiske oppgangen vil bidra til vekst i den norske økonomien, men eventuelle skadevirkninger av Brexit eller annen politisk usikkerhet vil også slå inn. Det at Storbritannia forlater det indre marked reiser automatisk handelshindringer mellom Norge og Storbritannia. Derfor kommer skadevirkningen av Brexit for Norge fra to kanter: indirekte gjennom en mulig svekkelse av EU27 og spesielt Storbritannias økonomi, og direkte gjennom nye handelsbarrierer mot en stor handelspartner. Dette er store utfordringer for en svært åpen økonomi.

Dette betyr at Norge trenger en smidig motkonjunkturpolitikk i årene som kommer, for å kompensere for virkningene av en eventuell nedgang andre steder i Europa. Men Norge trenger også en aktiv handelspolitikk. Den liberaliseringsagendaen som EU fortsatt følger er av nasjonal interesse for Norge, men verdien av den vil avhenge av hvordan norske politikere følger opp EUs handelspolitikk.

Dersom EUs handelsintegrering med Canada og Japan fortsetter som planlagt, er det en risiko for at Norge vil kunne bli akterutseilt etter hvert som dypere handelsrelasjoner blir utviklet mellom disse store markedene: større markedsadgang for resten av Europa vil kunne få Norge til å fortone seg som et marginalt mindre attraktivt marked. Norge ville derfor gjøre klokt i å legge ned arbeid i å utvikle handelsrelasjonene med EUs nye partnere. Selv om disse langt fra er de eneste markedene som teller, gir Japan og Canada i øyeblikket spesielle muligheter – og risikoer – på grunn av EUs handelspolitiske prosesser.

Når det gjelder Brexit, er Norge svært sårbar overfor den måten prosessen utfordrer etablerte handelsregler innad i Europa. Når Storbritannia forlater EUs indre marked innebærer det nye handelsbarrierer mellom Storbritannia og Norge. For Norge må det derfor være en prioritet å få til en frihandelsavtale med Storbritannia for å minimere denne utfordringen. Dette vil utvilsomt nødvendiggjøre koordinering med EUs egne Brexit-forhandlinger.

Det er også avgjørende for Norge å beskytte EØS-avtalen for å sikre handelen med det gjenværende EU, som er Norges langt største handelspartner. Paradoksalt nok ville en «myk Brexit» ha medført større fare for Norges EØS-avtale. En EØS-løsning for Storbritannia kunne ha ført til endringer for å ta hensyn til britiske interesser som ikke nødvendigvis ville vært til Norges fordel. Storbritannias beslutning om å forlate det indre marked helt og holdent reduserer denne risikoen.

Politisk har imidlertid Brexit forsterket hjemmeavlet norsk EU-skepsis. I en tid med utpreget internasjonal usikkerhet har ikke Norge råd til å miste sitt viktigste ankerfeste i det internasjonale handelssystemet. Det er derfor avgjørende at den norske EØS-debatten ikke bare gjenspeiler de økonomiske fordelene medlemskap i det indre markedet gir, men også det handlingsrommet avtalen gir Norge til å blant annet beskytte norske arbeidsmarkedsstandarder. Et eventuelt EØSopprør er ensidig; EU er stort sett komfortabel med EØS-modellen, og med en agenda som domineres av Brexit er det få i EU som ønsker å reforhandle andre avtaler. For å si det enkelt: det er Norge som har mest å tape på en oppløsning av EØS.