Kinesiske perspektiver på internasjonalt samarbeid og globalisering

I forbindelse med Konjunkturrapport 2017 har Norges Rederiforbund invitert tre ledende eksperter fra USA, Europa og Kina til å zoome inn på sine respektive regioner og komme med noen betraktninger om hva vi kan forvente oss i årene som kommer.  Bidragsyterne er alle enige om at risikobildet er betydelig. De deler allikevel en forsiktig optimisme hva gjelder mulighetene for pragmatisk samarbeid over landegrensene.

Dr. Yang Jian er visepresident ved Shanghai-instituttene for internasjonale studier. SIIS er en statlig tenketank som rådgir beslutningstakerne ved å gjennomføre policyorienterte studier innen økonomi, utenrikspolitikk og spørsmål som angår internasjonal sikkerhet. 

Når asiatiske land ser på situasjonen i den vestlige verden, er de bekymret for graden av polarisering. Dette er blitt spesielt synlig etter Storbritannias beslutning om å forlate EU og presidentvalget i USA, sier dr. Yang Jian fra Shanghai-instituttene for internasjonale studier.

«I Kina er vi bekymret for Europas fremtid. Vi ser på EU som et unikt pionerprosjekt. Integrasjonsprosessen i EU har inspirert arbeidet med regionale samarbeidsavtaler, som ASEAN i Asia og Den afrikanske union. Vi ser på utviklingen i EU som en forløper for den globale utviklingen, og dersom Europa nå mister tilliten til sitt eget prosjekt, vil det sende et negativt signal om at denne typen av dyp integrasjon er dømt til å mislykkes. I et mer oppsplittet Europa vil vi da kunne se en dreining mot «realpolitikk» der ‘den sterkestes rett’ vil gjelde, en utvikling som blant annet kan føre til at sentraleuropeiske land vil kunne finne det vanskelig å orientere seg mellom øst og vest.» 

Dr. Yang er bekymret for en verden dominert av nasjonalistisk og proteksjonistisk politikk i kjølvannet av de politiske jordskjelvene som rystet Vesten i 2016. «Med de forestående valgene i flere europeiske land frykter jeg en dominoeffekt som resulterer i en politisk retning langs linjene av ‘Storbritannia først’, ‘Frankrike først’ og så videre.»

Med president Donald Trump i USA som signaliserer et større politisk fokus på indre amerikanske anliggender i årene som kommer, har mange kommentatorer pekt på Kina som den nye globale supermakten. Synet på at Kina vil være landet som sikrer fortsatt globalisering, vant spesielt frem etter president Xi Jinpings tale på World Economic Forum i januar 2017. Dr. Yang er enig, men understreker at det er viktig å nyansere dette synet noe.

«Selv om Kina nå er verdens nest største økonomi, er det fremdeles også verdens største utviklingsland. Vi må alltid finne balansen mellom den nasjonale utviklingen og vårt globale ansvar. Det er viktig å minne om det president Xi Jinping sa i Davos. Der sa han klart at Kina aldri vil gå tilbake på globalisering. Men det betyr ikke at Kina er villig til å overta ansvaret for globale fellesgoder, på samme måte som USA har gjort de siste tiårene. Vår utenriksminister, Wang Yi, har også understreket dette nylig. Kina har ikke til hensikt å erstatte noe annet land som verdensleder. På dette kritiske tidspunktet er et sterkt kollektivt lederskap, som inkluderer de viktigste økonomiene i verden, en nødvendighet. Kina har fremdeles en rekke nasjonale utfordringer å fokusere på, inkludert fattigdomsreduksjon, noe som betyr at Kina ikke kan overta USAs ledende rolle på det globale plan. Kina både kan og vil bidra med fellesgoder regionalt og globalt, men kommer ikke til å lede an.»

Dette betyr i prinsippet at kinesisk utenrikspolitikk bør forstås som en visjon om ‘felles lederskap’. «Kina vil ikke være den nye globale lederen, og det er viktigere enn noen gang at Europa og USA i fellesskap fortsetter å spille en aktiv rolle i internasjonal politikk», sier dr. Yang. «Intet land i verden kan løse de største internasjonale problemene i vår tid på egen hånd.» 

Forholdet mellom Kina og USA har vært under lupen siden Trump vant presidentvalget i november i fjor. «Det er svært vanskelig å spå hvordan det bilaterale forholdet mellom Kina og USA vil utvikle seg», sier dr. Yang. «Man kan forvente ‘små jordskjelv’ mellom de to landene, men det kan være greit så lenge det forhindrer ett stort. Kina og USA har et delt ansvar for den økonomiske utviklingen og for den regionale stabiliteten. Et godt eksempel på et område der våre to land allerede samarbeider, er utfordringene på den koreanske halvøya.»

For dr. Yang er klimapolitikken og ‘One Belt, One Road’-prosjektet (OBOR) eksempler på regionale prosjekter og fellesgoder som Kina vil sette sitt stempel på. OBOR har som mål å gjenopprette den gamle silkeveien mellom Asia og Europa med veier, jernbaner, olje- og gassrørledninger og andre infrastrukturprosjekter.

«One Belt, One Road er et eksempel på et regionalt fellesgode der Kina hjelper til med å bygge ut regional infrastruktur i mer enn 60 land. Prosjektet kan betraktes som en slags kinesisk ‘Marshallplan’ som skal hjelpe til med å utvikle økonomien i regionen i en tid med svak global vekst», sier dr. Yang. 

OBOR-initiativet ble lansert for mer enn tre år siden. «Så langt mener jeg at ‘One Belt’-delen av prosjektet, dvs. infrastrukturen til lands, har hatt god fremgang. Opprettelsen av Den asiatiske infrastrukturbanken (Asian Infrastructure Investment Bank) er også en suksessfaktor her. Den maritime delen har vist mindre fremgang», sier dr. Yang, som tror at Kina trenger å finne de riktige partnerne for å få fart på det internasjonale maritime samarbeidet. Disse bør ikke begrenses til landene langs den tradisjonelle maritime silkeveien. «Når det gjelder de maritime aspektene av OBOR, tror jeg at det finnes et potensial for samarbeid mellom Norge og Kina om store prosjekter i den blå økonomien», sier dr. Yang. Akkurat som i Norge står utviklingen av den maritime økonomien høyt på dagsorden i Kina. «I den 13. femårsplanen er maritim politikk, utviklingen av legemidler basert på ressursene i havet, utvikling av den maritime supply-sektoren og shipping temaer som er av stor betydning for ledelsen i Beijing.» 

Dette inkluderer Arktis, og spesielt utviklingen av den nordlige sjøruten. «Dette er et område der det kan være naturlig å se for seg et nærmere samarbeid mellom Norge, Kina og Russland», sier dr. Yang. «Det kan til og med bli en del av OBOR-prosjektet.» 

Et annet område der Kina står klar til å innta en rolle, er klimapolitikken. «Når det gjelder klimapolitikken og Paris-avtalen, er det viktig at hele verden leverer. Etter hvert som vi skaper flere arbeidsplasser og løfter folk ut av fattigdom, øker vi også forbruket av varer og genererer dermed større utslipp. Kina må bidra med sin del, noe som betyr at vi må se på hvordan vi kan endre vår produksjonsmodell og måten vi forbruker på», sier dr. Yang, som mener at Kina vil bidra med mer klimaforskning i årene som kommer. Han tror også den kinesiske forskningsinnsatsen vil se nærmere på de arktiske områdene og hvordan disse bør reguleres. «Vi bør bidra med mer forskning på disse feltene. For eksempel har Kina en plan om å samarbeide med de nordiske landene om å opprette felles observatorier i Arktis.», sier dr. Yang. 

I skjæringspunktet mellom klimapolitikk og OBOR finner vi en annen mulighet for samarbeid mellom Norge og Kina. «Det kinesiske markedet for tjenester som kan brukes til å beskytte økosystemet er enormt», sier dr. Yang til slutt. 

I den nye verdensordenen er det fremdeles havet som forbinder oss og gjør samarbeid mellom øst og vest mulig, slik det har vært opp gjennom historien. Med Kinas og Norges økte fokus på maritime spørsmål bør dette kunne berede grunnen for et enda nærmere samarbeid.