Statoil: Fra virkemiddel til maktfaktor

Mens man tidligere søkte å bygge et sterkt Statoil, har vi nå fått et for sterkt Statoil. Det er ikke lenger åpenbart at det som er bra for Statoil – også er bra for Norge, skriver Sturla Henriksen, administrerende direktør i Norges Rederiforbund.

Statoil ble i sin tid etablert som et politisk virkemiddel med et klart samfunnsoppdrag.  Derfor har selskapet opp gjennom årene blitt tildelt omfattende privilegier på norsk sokkel. 

Statoils virksomhet har store konsekvenser for ressursforvaltning, sysselsetting, næringsstruktur, teknologiutvikling og offentlige inntekter.  Likevel drives selskapet uten klare politiske føringer for rolle, ansvar og forventninger.  Det skaper behov for nye politiske grep.

Selskapet har gått fra å være et viktig virkemiddel, til å representere en selvstendig politisk og industriell maktfaktor: 

  • Etter børsnoteringen i 2001 har Statoils industrielle og samfunnsmessige målsettinger måttet vike for et overordnet mål om å maksimere aksjonærverdier.  Det er i praksis ikke mulig å gi politiske styringssignaler uten å redusere selskapets markedsverdi;
  • Etter fusjonen med Hydro i 2007 har Statoil blitt så dominerende at det representerer en selvstendig politisk maktfaktor.  Med en andel på 70-80 pst av all aktivitet knyttet til vår viktigste naturressurs, har Statoil betydelig makt til å påvirke både tempo, retning og politikkutforming for hele den norske olje- og gassvirksomheten;
  • Statoil er blitt så stort at selskapet etter eget forgodtbefinnende kan initiere eller blokkere aktivitet i en rekke lisenser der andre operatørselskaper deltar; 
  • Statoils dominans gjør at det langt på vei legger premissene for utvikling og valg av teknologiske, operasjonelle og kommersielle løsninger på sokkelen.  Derved er selskapet også definerende for virksomheten i store deler av vårt offshore-industrielle miljø med sine over 200.000 arbeidsplasser.

I viktige deler av leverandørindustrien er meningene sterke om hvordan Statoil på en utilbørlig og lite bærekraftig måte utnytter sin dominerende posisjon.

Men dette er ikke først og fremst en diskusjon om forholdet mellom Statoil og leverandørindustrien.  Bredden i problemstillingene går langt utover dette. Det er vanskelig å tenke seg at vi ville ha tillatt noe tilsvarende å utvikle seg på andre viktige samfunnsområder, uten at det ble gitt klare politiske føringer og forventninger. 

Når vi nå likevel er kommet i en slik situasjon, er det behov for nye politiske grep.  Disse bør, etter min mening, i første omgang inneholde to elementer:

  • For det første bør Statoils andel i virksomheten på sokkelen reduseres, slik både Høyre, FrP, Venstre og KrF tok til orde for i 2007.  Disse partiene foreslo da en reduksjon ”for produserende felt (...), for felt under utbygging eller i sen planleggingsfase, samt letelisenser”.  Så vil det være et spørsmål hvor langt man ønsker å gå ned fra dagens 70-80 pst andel.  Det er verd å merke seg at både ESA og EU-kommisjonen generelt legger til grunn at det er særlig grunn til aktsomhet når et selskap har en markedsandel på 40 pst eller høyere.
  • For det andre bør forvaltningen av det statlige eierskapet i Statoil løftes ut av Olje- og energidepartementet (OED), ettersom det samme departementet også er ansvarlig for den ressursmessige reguleringen av selskapet.  Den sammenblandingen av roller vi har i dag representerer et klart brudd med OECDs retningslinjer for styring av statlig eide foretak.  Dette uheldige forholdet er ytterligere forsterket av at OED også tildeler konsesjoner og lisenser på sokkelen.

Da Stortinget behandlet fusjonen med Hydro var det mot et bakteppe av betydelig skepsis i viktige deler av næringslivet.  Det var også en bred og tverrpolitisk bekymring for at Statoil skulle få en for sterk posisjon.  Det samme ble gjentatt under Stortingets behandling av Petroleumsmeldingen i 2011.  I ettertid kan det trygt konstateres at alle disse bekymringene er innfridd – med god margin. 

Interpellasjonsdebatten i Stortinget 20. oktober gir en viktig anledning til en fornyet, bred og nødvendig politisk diskusjon om vårt største statseide selskap.

Sturla Henriksen

Kronikk i Dagens Næringsliv 20. oktober 2016.