Vekst, velferd og formuesskatt

Kronikk: Formuesskatten er et tema skreddersydd for enkel og ensidig politisk retorikk.  Er man FOR å fjerne formuesskatten, blir det gjerne tatt til inntekt for at man er MOT at «også de rikeste blant oss skal bidra til fellesskapet».  Det er synd, skriver administrerende direktør i Norges Rederiforbund, Sturla Henriksen.

Kronikk i Dagsavisen 11. september 2015.

Av Sturla Henriksen, administrerende direktør, Norges Rederiforbund:

Formuesskatten er et tema skreddersydd for enkel og ensidig politisk retorikk. Er man FOR å fjerne formuesskatten, blir det gjerne tatt til inntekt for at man er MOT at «også de rikeste blant oss skal bidra til fellesskapet».  Det er synd, for det forflater den viktige debatten om hvordan vi kan styrke grunnlaget for landets verdiskaping og velferdsstatens fremtid i de krevende tider vi nå står overfor. 

Det er også feil, fordi innvendingene knyttet til fordelingseffektene av å redusere formuesskatten er legitime og viktige, også for næringslivet.  Jeg mener at en godt utviklet velferdsstat og en rimelig fordeling av goder har en åpenbar verdi i seg selv, og er viktig for utdanning, yrkesdeltakelse og næringslivets konkurransedyktighet.  Jeg mener samtidig at disse fordelingsmessige hensynene bør ivaretas på andre måter enn å legge en særskatt og merbelastning på norsk eierskap. 

Jeg er overbevist om at relativt små forskjeller i levekår og muligheter er en forutsetning for den store sosiale tillitskapitalen vi har bygget opp her hjemme.  Jeg mener denne tillitskapitalen er en særskilt kvalitet ved det norske samfunnet, og en styrke for næringslivet.  Den bidrar til sosial stabilitet og gir unike muligheter til et ansvarlig og konstruktivt trepartssamarbeid mellom næringslivet, arbeidstakersiden og myndighetene. 

Den sosiale tilliten speiles også i de relativt flate organisatoriske strukturene og uformelle kulturene som preger norske bedrifter.  Dette gir helt spesielle forutsetninger for at kompetanse, initiativ og idéer skal flyte fritt i og mellom bedriftene.  Det trenger vi mer enn noen gang for å møte de utfordringer norsk næringsliv nå står overfor.

Jeg mener at desto høyere ambisjoner man har på vegne av velferdsstaten, desto mer må man være opptatt av å skape de verdiene som skal finansiere velferden.  Vår velferd henger direkte sammen med næringslivets evne til vekst og utvikling. 

Den siste tiden har det vært diskusjoner om tiltak for å stimulere den økonomiske veksten.  På kort sikt vil trolig de mest effektive tiltakene for å opprettholde sysselsettingen være å finne på utgiftssiden i offentlige budsjetter.  Men tiltak for å opprettholde sysselsettingen på kort sikt vil ikke være nok til å sikre verdiskapingen på lang sikt.  Vi må samtidig legge til rette for et robust og konkurransedyktig næringsliv også i fremtiden, og da er skatt og andre rammebetingelser avgjørende.

De økonomiske vekstimpulsene ved å redusere formuesskatten er positive, men flere hevder at de er begrensede.  Det hersker likevel ingen usikkerhet om følgende:

  • Formuesskatten er en særskatt på norske private eiere.  Den svekker norsk privat eierskap i konkurranse med offentlige og utenlandske eiere i norsk næringsliv.  De uheldige vridningseffektene av skatten blir større når det går dårlig med bedriften;
  • Formuesskatten er i praksis en bedriftsskatt på eiers hånd som må betales uansett om bedriften går med overskudd eller tap.  Formuesskatten svekker bedriftens konkurransedyktighet, soliditet og verdiskapingsevne ved at eier blant annet kan bli nødt til å ta utbytte for å kunne betale skatten, selv når dette ikke er ønskelig eller forsvarlig ut i fra hensynet til videre drift;
  • Skattyterne kan selv kan redusere grunnlaget for formuesskatten ved å la pengene gå til forbruk eller ved å investere på andre måter enn i verdiskapende virksomhet. 

Så kan man jo spørre hvorfor det er så viktig med privat norsk eierskap?  I økonomenes modellerte verden der kapitalen flyter fritt og aktørene er fullt informerte og perfekt rasjonelle, er det krevende å hevde at norsk privat eierskap i seg selv har særlig merverdi.  Men virkeligheten er jo ikke slik. 

Empiri viser at svingningene i aktivitet gjennom de siste økonomiske krisene har vært mindre i bedrifter med private norske eiere, sammenlignet med bedrifter eiet av det offentlige og utlendinger.  Private – og ikke minst personlige – eiere lar i større grad avkastningen ”ta støyten” i perioder med sviktende etterspørsel, slik vi opplever nå.  Det ligger i praksis en helt annen dedikasjon og forpliktelse i å eie en bedrift du selv har bygget opp og som har ansatte i ditt eget nærmiljø.   

Privat, langsiktig og «kompetent» kapital bidrar også i avgjørende grad til den omstilling, knoppskyting og utvikling av næringslivet som vi er helt avhengig av.  For de som måtte være i tvil, vil jeg anbefale en tur til den maritime klyngen på nordvest-landet.  I små kystsamfunn, som Fosnavåg og Ulsteinvik, har de på noen få ti-år bygget et av verdens aller sterkeste maritime offshore-miljøer, med dominerende globale markedsposisjoner og med stor lokal verdiskaping og sysselsetting.  I en rekke av disse lokalsamfunnene står de maritime bedriftene for over halvparten av sysselsettingen i privat sektor. 

Alt er drevet frem og finansiert av lokale, private eiere med vilje til langsiktig tenkning og verdibygging.  Lettbente amerikanske pensjonsfond vil ha problemer med å finne disse stedene på kartet, og enda større problemer med å komme på tanken om å investere her.

Tiden har lenge vært overmoden for å fjerne den særnorske formuesskatten. Fordelingsmessige hensyn både kan og bør ivaretas gjennom skattesystemet på andre måter.  Med det dramatiske omslaget vi nå ser i oljepriser og markedsutsikter har vi mer enn noen gang behov for kompetent, dedikert og langsiktig norsk eierkapital for å sikre omstilling, innovasjon og vekst i norsk økonomi.   

Årelating av våre egne private bedrifter gir dårligere fordeling – og mindre å fordele.  Det er det vi minst av alt trenger nå.