Tema: Krevende farvann

Valeria Criscione er tidligere korrespondent for Financial Times i Oslo. I vår Konjunkturrapport 2015, som vi gir ut i forbindelse med Årskonferansen 2015 har hun intervjuet en rekke meningsbærere og beslutningstakere, med fokus på å identifiseresentrale utviklingstrekk som påvirker den maritime næringen og som vil forme vår fremtid.

 

Tekst: Valeria Criscione

Geopolitisk sikkerhet: PARADIGMESKIFTE

Den siste tids geopolitiske endringer har skjedd bemerkelsesverdig fort. For et drøyt år siden kunne ingen forestille seg at et europeisk land ville ta områder fra et annet, eller se for seg den plutselige fremveksten av terroristgruppen ISIL i Midtøsten – etterfulgt av den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig

«The rise of the rest»

Historisk sett har det vært tre store maktskifter: Den vestlige verdens fremvekst fra 1400-tallet, USAs fremvekst på 1800-tallet og nå «the rise of the rest». Det er premisset for CNNs utenrikskor­respondent Fareed Zakarias bok The Post-Ameri­can World, en verden der det finnes flere sentra for makt, verdier og innflytelse, og der Kina og Russ­land ikke lenger er avhengige av vestlig økonomi.

Dette er også en ny verden som påvirkes av et geo­politisk sikkerhetslandskap i rask endring.

Den største politiske ustabiliteten er i Midtøsten, uttalte Zakaria i et intervju med oss. I regionen som strekker seg fra Libya til Syria, har vi sett økende intern motstand mot brutale, sekulære diktaturer samtidig som stormaktene i mindre grad støtter disse undertrykkende regimene. Etter å ha sett den demografiske, økonomiske og teknologiske kraften som lå bak den arabiske våren, begynte disse regimene å skjelve, forteller han. Problemet var at det ikke fantes noen stat under disse regimene, og ikke noe reelt byråkrati som kunne opprettholde orden. – Det var ingen samfunnsstruktur under staten, og i mange tilfeller var det ikke noen nasjon, sa Zakaria. – Hvis du ser på Libya, er landet i bunn og grunn redusert til tre stam­meområder. Hvis du ser på Irak, har det blitt delt inn i tre soner; kurderne, sjiaene og sunniene. Og hvis du ser på Syria, er det en lignende situasjon der. Denne sys­temkollapsen fører til svært mye vold og ustabilitet, og det er sannsynligvis en dyptgående historisk prosess som må få spille seg selv ut.

– Irak er verdens nest voldeligste land etter Syria, tilførte Zakaria. – Og som en skogbrann kommer kampene til å herje en stund.

Det Internasjonale Energibyrået (IEA) har advart om at uroen i Midtøsten kommer til å utgjøre en stor risiko for oljemarkedene. I sin rapport World Energy Outlook (WEO) 2014 spår IEA at oljepro­duksjon fra Irak og resten av Midtøsten kan dekke opp mesteparten av den forventede globale etter­spørselsøkningen på 14 millioner fat per dag frem til 2040, ifølge deres Ny politikk-scenario.

– Vi mener at den nåværende stabiliteten [i olje- og gassleveranse] ikke må [lure] oss til å tro at alt er i orden og at energisikkerhet ikke er et problem lenger, sa Fatih Birol, IEAs sjeføkonom, under presentasjonen av WEO 2014 i Oslo i november. – Tvert imot. Uroen i Midtøsten er svært bekym­ringsfull, og det er her vi forventer at størstedelen av veksten i oljeproduksjonen vil komme. Irak kommer til å spille en avgjørende rolle på de globale oljemarkedene, et land som opplever store vanskeligheter i dag.

Til tross for spente forhold i Midtøsten har oljeprisen falt dramatisk fra de historisk høye nivåene på over 100 dollar fatet. Dette er takket være de mange politisk stabiliserende kreftene i verden, påpeker Zakaria. To av de tre største landene i Asia – India og Indonesia – har valgt regjeringer som jobber for reform; Japans vekstorienterte statsminister ønsker å bryte med 20 års stagnasjon; og Afrika er mer økonomisk pulserende. De største drivkreftene bak denne utviklingen har vært bred politisk stabilitet uten kald krig mellom stormaktene, tettere bånd i verdensøkonomien gjennom økt handel og en teknologisk informasjonsrevolusjon som har knyttet verden sammen.

– En General Electric-jetmotor skal produseres i 22 land, og det er ikke en gang klart hvem som skal få den med i sine BNP-tall, sa Zakaria, med henvisning til stadig mer globaliserte produksjonslinjer.

Frykt for kald krig

Det trekkes paralleller mellom den kalde krigen og den nåværende konflikten mellom Russland og Vesten – til og med av Sovjetunionens tidligere leder Mikhail Gorbatsjov. I mars 2014 sluttet det tidligere ukrainske territoriet Krim seg til Den russiske føderasjon via en egenerklært annek­tering. Folkeavstemningen som ble drevet frem av separatistopprørere med støtte fra Russland, ble senere erklært ulovlig av det internasjonale samfunnet. Siden den gang har konflikten spredt seg til den østlige delen av Ukraina, og flere tusen har blitt drept.

– Det er ikke like intenst, voldelig eller skrem­mende [som Midtøsten], men det er sannsynligvis viktigere, fordi Midtøsten har hatt ustabile forhold lenge, sa Zakaria. – [Midtøsten] omfatter heller ikke noen reelle stormakter. Russland er derimot en stormakt. Landet har verdens nest største arsenal av atomvåpen. Det er fremdeles en stor økonomi med tette bånd til hele verden på grunn av størrelsen.

Mye står på spill. USA og EU har slått tilbake med økonomiske sanksjoner, mens Russland fyrer opp under ytterligere territoriale konflikter øst i Ukraina. NATO implementerte handlingsplanen Readiness Action Plan på toppmøtet i Wales i september 2014, den største styrkingen av det kollektive forsvaret siden den kalde krigen. På sitt siste NATO-toppmøte fordømte avtroppende generalsekretær i NATO, Anders Fogh Rasmussen, Russlands ulovlige egenerklærte annektering av Krim. Det er første gang siden andre verdenskrig at en europeisk stat har tatt områder fra et annet land med makt.

– Når det skjer i hjertet av Europa, er det en vekker for oss alle, sa Fogh Rasmussen. – Vi trodde at denne typen adferd tilhørte historien. Nå ser vi at det skjer igjen, og det er farlig.

Fogh Rasmussen avsluttet sin femårsperiode som generalsekretær i oktober, samtidig som Russ­lands inntog i Ukraina toppet seg med stridigheter i flere byer øst i Ukraina. I et intervju med oss i Oslo sa han at Ukraina kommer til å bli ett av verdens fem mest omstridte områder. Russland tar sikte på å gjenetablere en sone med russisk innflytelse i sin umiddelbare nærhet, samt i Arktis, sa han. – Landet har «revet i stykker reglene for internasjonal atferd» og trappet opp en konflikt som vil «vare i flere tiår».

– [President] Putin kan, og mest sannsynlig vil, bli gjenvalgt for en ny seksårsperiode i 2018, sa Fogh Rasmussen. – Han har en helt makeløs støtte blant folket etter annekteringen av Krim. Han kontrollerer størstedelen av russiske medier. Jeg tror ikke at sanksjonene kommer til å få Putin til å trekke seg tilbake. Populariteten hans er bygget på å fremstå som sterk.

– Dette er ikke en ny kald krig mellom to leire med ideologiske motsetninger, men denne konflikten har noen av de samme trekkene, la Fogh Rasmus­sen til. – Og la meg minne om at den kalde krigen varte i 40 år.

Energiflaskehalser

Fogh Rasmussen tror at de fire andre interna­sjonale konfliktområdene kommer til å være maritime: Suezkanalen og regionen rundt, Malak­kastredet i Sørøstasia, Guineabukten i Afrika og Hormuzstredet mellom Iran og Oman. Han kaller disse områdene «energiflaskehalser»; steder der en konflikt kommer til å få store konsekvenser for verdensøkonomien. Krisen mellom Ukraina og Russland kan også få store konsekvenser på grunn av Europas avhengighet av russisk energi, landets «mest strategiske våpen.»

EU får nesten 40 prosent av naturgassen og en tredjedel av oljen sin fra Russland, understreker Fogh Rasmussen. Seks EU-land får nesten all naturgass fra Russland, som har demonstrert hvordan den kan brukes både som gulrot og pisk. Russland brukte billig gass til å «bestikke» Ukrai­nas daværende president Janukovytsj fra å inngå en avtale med EU, og økte gassprisen drastisk og kuttet forsyningen overfor den nåværende vestlig-vennlige ukrainske regjeringen.

– Kombinasjonen av energisikkerhet og maritim sikkerhet kommer, etter min mening, til å bli vår største sikkerhetsutfordring de kommende årene, sier Fogh Rasmussen. – Vi har mer enn 30 pågående kriser og konflikter globalt, og noen av dem får flere overskrifter i media enn de maritime flaskehalsene jeg nevnte. Men hvis du ser nærmere på de potensielle økonomiske kon­sekvensene av konflikter, oppdager du at maritim sikkerhet er svært viktig.

– I min periode som NATOs generalsekretær, og ikke minst på NATO-toppmøtet i Wales, beslut­tet vi å styrke den maritime strategien vår, og det er ikke tilfeldig. Vi mener maritim sikkerhet blir en stadig viktigere faktor når det gjelder vår overordnede sikkerhet, sa han og pekte på det internasjonale fellesskapets vellykkede tiltak mot piratvirksomheten langs kysten av Somalia og i Adenbukta.

Det endrede sikkerhets­bildet i Europa, som følge av konflikten mellom Russland og Ukraina, vil bli én av to store fremti­dige utfordringer på kort sikt, ifølge Norges stats­minister Erna Solberg. Den andre er ISILs situa­sjon i Syria og Irak og de påfølgende terrorangre­pene mot europeiske og andre land samt terroriseringen av de som lever under ISILs herredømme.

– [ISIL] virker nå som fluepapir på alle som er misfornøyde og ønsker å endre samfunnet, sa hun i et intervju med oss på Statsministerens kontor i januar. – Assad fortsetter å føre krig mot folket sitt. Elleve millioner syrere – halve befolkningen – er nå [internt fordrevne og] flyktninger. ISIL er på krigsstien i Syria og Irak. Boko Harams brutale drap brer om seg. Fire store humanitære kriser inntraff samtidig i 2014.

Humanitær krise

Borgerkrigen i Syria har tvunget rekordmange mennesker til å flykte fra hjemmene sine. Ifølge Flyktninghjelpen var det registrert 33,3 millioner mennesker som internt fordrevne og 17,9 millio­ner flyktninger ved utgangen av 2013 som et resul­tat av konflikt og vold. Nesten halvparten av de 8,2 millionene nylig internt fordrevne kommer fra Syria, med en økning på 9500 personer per dag. Dette gjør situsjonen til verdens største og raskest voksende flyktningkrise.

– Jeg ligger våken om nettene og tenker på hvorfor vi ikke klarer å redde de sivile som er drevet på flukt av det som er den største krigen i vår generasjon, sa Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen, i et intervju med oss i januar. – For meg betyr dette at internasjonal solidaritet har brutt sammen. Flere millioner har mistet alt og flykter for livet i denne krigen, og nå møter de stengte grenser.

– Vi startet 2014 med, for første gang, mer enn 50 millioner på flukt. Vi har ikke sett slike tall siden andre verdenskrig, tilføyde Egeland.

Den humanitære krisen har skapt utfordringer for maritim næring, særlig i Middelhavet. Bare én redningsoperasjon kan omfatte mer enn 500 personer, slik at et kommersielt skip i praksis forvandles til en liten flyktningleir – en situasjon som kan bli ekstremt krevende for besetningen. Norskkontrollerte skip reddet cirka 5000 flyktnin­ger i 2014. Totalt ble 42 000 migranter reddet av handelsskip i 2014, i nært samarbeid med italien­ske, greske og maltesiske myndigheter.

Bevæpnede menneskesmuglere, og enkelte flykt­ninger som bærer kniv, utgjør en sikkerhetsrisiko for mannskapet. Korrupte embetspersoner, som samarbeider med smuglerne, har truet besetningen på handelsskip og kystvaktpersonale under red­ningsoperasjoner for å få småbåtene sine raskere tilbake eller for å presse dem for penger. Nylig truet en undergruppe av ISIL i Libya med å bruke men­neskesmuglingsruter for å komme seg til Europa.

Det særegne med flyktningkrisen er de drama­tiske metodene folk benytter seg av. Koordinerte smuglere plasserer desperate mennesker i skrøpe­lige båter for å krysse Middelhavet, – de fleste av disse blir senere reddet. I 2014 krysset cirka 230 000 flyktninger og migranter Middelhavet på vei til Europa. Rundt 170 000 av dem endte opp i Italia, hvorav 99 prosent ble reddet av den italien­ske marinen eller kystvaktskip, handelsskip og nå nylig også EUs redningsoperasjon Triton.

– Det som er annerledes nå, er en form for orga­nisert trafficking eller menneskesmugling, sa Chaloka Beyani, FNs spesialutsending for internt fordrevne , i et intervju med oss i Oslo i januar.

– Traffickere eller menneskesmuglere tar kom­mandoen over hele skip. Det hele er nøye planlagt. Når de nærmer seg land, forlater [smuglerne] skipet. Dette er nytt.

Italia avsluttet redningsoperasjonen Mare Nos­trum ved utgangen av 2014, men de har fremdeles en begrenset tilstedeværelse utenfor sin egen søk og redningsregion. EU iverksatte deretter den betydelig mindre redningsoperasjonen Triton. Triton opererer imidlertid bare i nærheten av den italienske kysten og ikke i eller ved libyske farvann, der de fleste migrantene ender opp i havsnød. Det var aldri meningen at Triton skulle erstatte Mare Nostrum, operasjonen skulle bare komme i tillegg til italienske redningsoperasjoner og grensekontrollen ved Italia. Samtidig har antallet dødsfall i Middelhavet gått opp fra 700 i 2013 til over 3000 i fjor, ifølge International Orga­nisation for Migration (IOM). Enkelte eksperter mener også at for hver døde person som oppdages, er det minst to som aldri blir funnet. 

 

Globalisering: DEN STORE FRAGMENTERINGEN

Verden er full av paradokser. Økonomisk er den tettere knyttet sammen enn noen gang, samtidig er den mer fragmentert geopolitisk. Og til tross for vekst i ver­densøkonomien øker gapet mellom fattig og rik.

Forskjellene blir større

USAs president Barack Obama kalte det utfor­dringen som definerer vår tid. Det har gjort den franske økonomen Thomas Piketty til en økonomisk «rockestjerne» over natten, og World Economic Forum (WEF) har rangert det blant de største utfordringene vi står overfor. Selv Det internasjonale pengefondet (IMF) har beskrevet det som en mørk skygge over verdensøkonomien: Vi snakker om økende inntektsforskjeller.

Temaet er ikke nytt. Økonomen Simon Kuznets forsket på forholdet mellom inntekt, kapital og økonomisk vekst allerede på 50-tallet. Men det er Pikettys analyse av formue- og inntektsdata over flere tiår i den bestselgende boken Kapitalen i det 21. århundre som har utløst debatten om det vok­sende skillet mellom fattig og rik. En verden der den rikeste prosenten eier 50 prosent av verdens samlede verdier, ifølge Oxfam International, og der de rikeste 10 prosent i USA kontrollerer 70 prosent av landets verdier.

– Hvis to tredjedeler eller 70 prosent går til de rikeste, vet du at det blir lite igjen til resten av befolkningen, sa Piketty i sitt foredrag på Uni­versitetet i Oslo i desember. – Mange mennesker i USA mener nå at denne utviklingen har bidratt til stagnasjonen i medianinntekten og til høy gjeld i husholdningene [...], men også til å gjøre det øko­nomiske systemet mer ustabilt.

– Ekstreme ulikheter gagner ikke veksten, det kan til og med ha negative effekter, siden det fører til ulikheter over tid og undergraver måten vår demo­kratiske institusjon fungerer på, sa Piketty.

«Bad business»

Store ulikheter er også «bad for business». Ifølge nyere forskning fra Organisasjonen for økono­misk samarbeid og utvikling (OECD) har økende inntektsforskjeller over tid hemmet den økono­miske veksten betydelig de siste tiårene. I rap­porten «Focus on Income Inequality and Growth» fra desember 2014 konstaterer OECD at økende inntektsforskjeller har redusert veksten i USA med 6–7 prosentpoeng, mens land med likere for­delte inntekter, som Spania, Frankrike og Irland, alle hadde en økning i BNP per capita.

Gapet mellom fattig og rik er nå det største på 30 år i de fleste OECD-landene. Her tjener de rikeste 10 prosent av befolkningen nesten ti ganger så mye som de fattigste 10 prosent. Til sammenligning tjente de rikeste sju ganger så mye i 1980.

OECD slår fast at redistribusjon gjennom skatter og ytelser ikke vil skade den økonomiske veksten såfremt politikken blir utformet på en god måte. Organisasjonen mener at politikk som bidrar til å begrense eller reversere ulikheter, ikke bare kan gjøre samfunnet mer rettferdig, men også rikere. Hvis man ikke gjør noe med ulikhetene, kan de undergrave selve demokratiet, sier Det internasjo­nale pengefondet.

– Ett av vår tids viktigste økonomiske temaer er de økende inntektsforskjellene og den mørke skyggen dette kaster over verdensøkonomien, sa Christine Lagarde, leder av Det internasjonale pengefondet, i en tale på konferansen om inklude­rende kapitalisme i London i mai i fjor.

– Store ulikheter gjør kapitalismen prinsipielt mindre inkluderende. Det hindrer folk i å delta fullt ut og utvikle sitt potensial. For store forskjel­ler fører også til splid. Solidaritet og fellesskap, prinsipper som vårt samfunn er tuftet på, brytes lettere ned i samfunn med store ulikheter. His­torien har også lært oss at demokratiet slites i kantene når politiske kamper skiller fattig fra rik.

Inkluderende vekst

World Economic Forum har også i 2015 fokus på inntektsforskjeller. I fjor definerte organisasjonen det stadig større skillet mellom fattig og rik som en av de største globale truslene for det kommende tiåret i sin Global Risks-rapport for 2014. I januar i år valgte organisasjonen inntektsforskjeller og utviklingsagendaen som ett av hovedtemaene på det årlige møtet i Davos. En del av løsningen blir å finne nye økonomiske vekstmodeller som er mer inkluderende, for eksempel de som styrker kvinners mulighet til å arbeide.

– Vi mener fremdeles at [inntektsforskjeller] er en stor global utfor­dring, sier Espen Barth Eide, direktør i World

Economic Forum, i et intervju fra Genève. – En viss grad av [inntektsforskjell] er nødvendig for at kapitalismen skal fungere, men det undergraver den sosiale bindekraften i samfunnet og veksten. For at samfunnet skal kunne tilpasse seg nye tider, må alle føle at de er i samme båt.

Under en paneldebatt om inntektsforskjeller i regi av BBC World i Davos foreslo Lagarde at to tusen milliarder dollar burde tas fra energisubsidier og heller brukes på sysselsetting og utdannelse med spesielt fokus på kvinner. Winnie Byanyima, administrerende direktør i Oxfam International, fulgte opp med anmodninger om å rydde opp i de anslagsvis 18 tusen milliarder dollar som er skjult i verdens mange skatteparadi­ser, i tillegg til å foreslå et mer progressivt skattesystem og økt minstelønn for å hjelpe generasjonene som er fanget i fattigdom.

– Dette handler ikke om hvem som fløy hit [til Davos] med privatfly eller ikke, sa Byanyima til panelet. – I USA kommer et barn som blir født inn i fattigdom, til å bli fattig som voksen. Den amerikan­ske drømmen er nettopp det – en drøm – på grunn av de store ulikhetene.

– Hvis jeg kan få Det internasjonale pengefondet til å se på ulikheter som en kjernesak, hvis det republikanske partiet i USA nå ser på ulikheter som et problem, slik det ble rapportert i New York Times i morges [23. januar 2015], så har det absolutt skjedd en forandring, kommenterte Lagarde.

En av bekymringene som følger av inntektsfor­skjellene, er den teknologiske utviklingen som skaper, men også overtar arbeidsplasser. Barth Eide sier at automatisering kan hjelpe samfunnet, men det erstatter også deler av den tradisjonelle arbeidsstokken, slik at man bryter ned den klas­siske sammenhengen mellom høyt produktivi­tetsnivå og mange jobber.

– Det tradisjonelle forholdet mellom høye pro­duktivitetsnivåer og mange jobber kan forsvinne, sier han. – Den tradisjonelle antagelsen var at hvis et land hadde 5 prosent vekst, kom alle til å få noe ut av det. Men nå har det ikke lenger den samme fordelingseffekten. Vi ser et generelt tillitstap i samfunnet mellom styresmakter og de som styres, i tillegg til [mindre tro] på fremtiden. Folk lurer på om barna deres kommer til å bli mindre velstående enn vi er nå.

Det er også en generell mangel på tillit mellom store stater, spesielt blant noen av de faste med­lemmene av FNs sikkerhetsråd, tilføyer Barth Eide, som også er tidligere norsk utenriksminis­ter. Den indirekte effekten har vært dårligere evne til å håndtere felles problemer, som ebolaepide­mien og global oppvarming. Han viser til en tale som FNs generalsekretær Ban Ki-moon holdt for generalforsamlingen i september i fjor, der gene­ralsekretæren pekte på det paradoksale i at det er flere menneskeskapte kriser enn naturkatastrofer, selv hundre år etter starten av første verdenskrig.

– Vi har den geopolitiske uroen i 2014 med krisen mellom Ukraina og Russland, maritime konflik­ter i Asia og et Midtøsten som står i flammer med fremveksten av ISIL, sier han. – Bekymring for den geopolitiske krisen har tatt fokus fra proble­mer som euroen og finanskrisen. Hvis vi kjemper mot hverandre, blir det mindre politisk energi igjen til andre saker.

De-globalisering

Konsekvensen er en trend i retning av mer proteksjonisme, hvor stater fokuserer på egen­interesser, samt en økende sammenheng mellom geopolitikk og økonomi. Global Risks-rapporten for 2015 fra World Economic Forum satte fokus på dette, ved å vise til at stater i økende grad benytter økonomiske virkemidler, fra regional integrering og handelstraktater til proteksjonistisk politikk og investeringer på tvers av landegrenser, som et middel for å skaffe seg relativ geopolitisk makt.

For øyeblikket ser vi konturene av flere regio­nale handelsblokker. ASEAN (Association of Southeast Asian Nations) leder an i arbeidet med RCEP-avtalen (Regional Comprehensive Economic Partnership). Denne handelsblokken bestående av 16 nasjoner omfatter Kina og India, verdens to raskest voksende økonomier.

Samtidig arbeider store industriland, med USA i spissen, med å inngå mega-regionale avtaler som utelater utviklingsland og Kina; nemlig TPP-avtalen (Trans-Pacific Partnership) mellom 12 land i Stillehavsregionen og TTIP-avtalen (Trans-Atlantic Trade and Investment Partnership) mellom EU og USA.

Disse to avtalene – TPP og TTIP – påvirker en substansiell del av ver­dens handel med varer og tjenester (TPP: 26 prosent og TTIP: 44 prosent) og direkte utenlandsinves­teringer, ifølge WEF-arbeidsgruppen Global Agenda Council on Trade & Foreign Direct Investment. Men avtalene ekskluderer også rundt 160 land som represente­rer mer enn 80 prosent av verdens befolkning.

Wang Yong, direktør for Centre of Economic Policy Research ved Peking-universitetet i Kina, mener at de mega-regionale avtalene delvis er en fortsettelse av den regionale samarbeidstrenden som startet midt på 90-tallet med USA og EU som pådrivere. De er imidlertid også en reaksjon på uteblivende avtaler etter Doha-forhandlingene og en mulighet for USA til å motarbeide dannelsen av en Kina-sen­trert østasiatisk økonomisk blokk, sa han i en fersk WEF-rapport om mega-regionale handelsavtaler.

– Inngåelsen av mega-regionale FTAer- [Free Trade Agreements], spesielt TPP og TTIP, har skapt stor bekymring, sa Wang. – Utviklingsland er redde for å bli satt på sidelinjen av verdensøkonomien. Noen analytikere mener at verdensøkonomien kan bli fragmentert og brytes opp i to separate blokker. For å håndtere de potensielle handelsvridende effektene av TPP og TTIP har noen utviklingsland begynt å danne sine egne FTA-ordninger. Mega-regionale avtaler kan utløse sterk konkurranse mellom ulike handels­blokker og skade omdømmet og autoriteten til den multilaterale handelen.

WTO-medlemmene ble nylig enige om å sette juli 2015 som ny frist for å enes om et arbeidsprogram for å fullføre Doha-runden med forhandlinger. Men det har vært en langt fra problemfri prosess. WTO-direktør Roberto Azevêdo advarte i oktober om at den såkalte Bali-konflikten mellom India og Kina om matkornsubsidier – to måneder etter at fristen for en avtale om handelsforenkling (Trade Facilitation Agreement) allerede var passert – var «den mest alvorlige situasjonen organisasjonen noen gang hadde stått overfor» og at den «paralyserte» WTOs arbeid. I etterkant har saken blitt løst, men det er fremdeles mye som er usikkert. I mellomtiden kommer noen av WTOs største medlemmer til å jobbe hardt for sine egne mega-handelsavtaler.

– WTO-forhandlingene er åpenbart i krise, sier Barth Eide. – Hvis de byttes ut med regionale avtaler, er det ille. Men hvis de bidrar til å bygge videre [vekst], er det bra. De som engasjerer seg for TPP og TTIP, må i det minste huske at vi alle vinner på å gjøre dette sammen. Et spørsmål vi kommer til å stille, er om trenden fremdeles går mot mer globalisering, eller om den går mot de-globalisering. 

Klima: NY KURS

Et nytt klima er i anmarsj, både hva gjelder politikk og miljø. Global oppvarming gjør at mange land – inkludert USA og Kina – styrker innsatsen for å enes om en internasjonal klimaavtale under COP21 i Paris i år.

“Rise of the NORCs”

Klimaendringer er en global utfordring. Det er ingen steder dette er mer synlig enn i Arktis, som varmes opp om lag dobbelt så fort som det globale gjennomsnittet.

Innvirkningen på naturen er tydelig, ifølge Laurence Smith, professor ved Geography and Earth, Planetary, and Space Sciences ved UCLA og spesialist på Arktis og klimaforskning. I 2006 skjøt en amerikansk jeger det som viste seg å være den første krysningen av isbjørn og grizzlybjørn på Banksøya i Canada, et bevis på at grizzlybjør­nen har migrert og formert seg stadig lenger nord. Statistiske analyser viser at planter og dyr har beveget seg nordover med i snitt 6,1 kilometer per tiår.

– Det tilsvarer at plenen din vokser nordover med en fart på 167 cm [5.5 fot] om dagen, sa Smith i et intervju med oss i Bodø. – Konsekvensene vises tydeligere i Arktis enn på resten av planeten. Det er derfor verden har rettet oppmerksomheten mot dette området. Arktis er faktisk den viktigste case-studien for konkrete bevis på forsterkede klimaendringer.

Smith mener at klimaendringer er en av de fire avgjørende kreftene som former den nye fremtiden i nord. De tre andre er befolkningsvekst, urbanisering og handelsliberalise­ring. I boken hans The World in 2050 spår Smith at åtte nordlige land, som han kal­ler Northern Rim Countries eller NORCs, kommer til å bli senter for fremtidig velstand på bakgrunn av tre andre megatrender: befolkningsvekst, behov for naturressurser (særlig fossilt brensel), og globalisering.

– Den aller viktigste demografiske endringen som vil prege den nordlige delen av verden, er overgangen fra landsbygd til urbane strøk, sier Smith. – I 2008 ble det for første gang født en baby som markerte at det var flere mennesker [som bor] i byene enn på landsbygden.

Med urbanisering følger moderne behov og større etterspørsel etter naturressurser. En urban «city slicker» i Shanghai vil etterspørre flere varer og tje­nester enn en «bonde på landet». Det internasjonale energibyrået (IEA) estimerer i sin rapport World Energy Outlook 2014 at det globale energibehovet kommer til å være 37 prosent høyere i 2040 ifølge deres Ny politikk-scenario. Scenariet tar høyde for de brede politiske forpliktelsene som ulike land har kunngjort medio 2014. Det forventes at oljeetterspørselen vil stige fra 90 millioner fat om dagen til 104 millioner innen 2040. Gassetterspør­selen vil øke med mer enn 50 prosent, noe som er den raskeste veksten innenfor fossilt brensel.

Legg til det faktum at en stor mengde uoppdagede naturressurser kan befinne seg i Arktis, så blir det tydeligere hvorfor det økonomiske skiftet går mot nord. En vurdering fra 2008 gjort av US Geologi­cal Survey anslår at 13 prosent av verdens uoppda­gede oljeressurser og 30 prosent av de uoppdagede naturgassressursene befinner seg i Arktis, meste­parten offshore på minst 500 meters dyp.

Nye havområder

Klimaendringene gjør at Arktis blir mer tilgjen­gelig. I 2010 var både Nordvestpassasjen og den nordlige sjøruten isfrie noen få dager. I fremtiden kan temperaturene i Arktis stige med 8–10°C, og sommerisen kan forsvinne fullstendig innen september 2050, ifølge den femte hovedrapporten fra FNs klimapanel.

Som et resultat har flere aktører benyttet de nye sjørutene i nord som et alternativ til Suezkanalen for å komme seg til Asia. Antallet seilinger gjen­nom den nordlige sjøruten var 71 i 2013 og 22 i 2014. Det største økonomiske potensialet for sjøfarten på kort sikt blir imidlertid ikke en kortere rute for skipstrafikk mellom Europa og Kina, men heller lokal destinasjonstrafikk knyttet til gruvedrift, turisme, fiskeri og utvinning av hydrokarboner.

– Dette er mye viktigere enn 30 prosent kortere shippingruter noen få uker i året, sier Smith. – Fremtiden handler i større grad om kornlast fra Hudsonbukta til Europa, slepebåter på Mackenzie-elva [i Canada] med leveranser til olje- og gassbransjen i Arktis, økt turisme til Grønland og nye gasstankskip laget for spotmarkeder.

Etter hvert som trafikken øker, kommer åpningen av nye handelsruter i nord til å tvinge frem behovet for nye standarder. De nåværende internasjonale sikkerhetsforskriftene tar ikke hensyn til den bitende kulda og de mørke forhol­dene i Arktis. I november i fjor vedtok FNs inter­nasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO) bindende sikkerhetsregler for skip som opererer i polare farvann (Polarkoden), mens miljødelen av det nye regelverket er forventet å bli vedtatt i mai 2015. Polarkoden vil bli obligatorisk for nye fartøy fra 2017, mens eksisterende fartøy i internasjonal fart må følge reglene fra 2018.

Siste tango i Paris

Andre tilpasser seg også den nye klimavirkeligheten. Økende global oppvarming har fremskyndet innsatsen for å vedta en ny internasjonal klimaavtale i Paris i år for å begrense utslip­pene av klimagasser. Deler av grunnlaget ble allerede lagt da EU-lederne ble enige om et 2030-rammeverk i oktober 2014. I dette ram­meverket setter medlemslandene seg et bindende mål om å redusere EUs utslipp av klimagasser med 40 prosent sammenlignet med 1990-nivået innen 2030. Samtidig setter de som mål å ha en andel på minst 27 prosent fornybar energi og energieffektivisering.

Noe av det mest lovende skjedde i november da USA og Kina – to av verdens største økonomier som samlet står for 40 prosent av klimagass­utslippene – kunngjorde en forpliktelse om å redusere sine utslipp. I en felles kunngjøring i Beijing presenterte USA sine planer for å redusere utslippene med opptil 28 prosent sammenlignet med 2005-nivået innen 2025. Kina lovet at CO2-utslippene deres skal nå toppen innen 2030, og at andelen ikke-fossilt brensel skal økes til 20 prosent innen 2030.

– For meg er det siste sjanse i Paris, som med siste tango i Paris, i 2015, sa Fatih Birol, IEAs sjeføkonom, under sin presentasjon av World Energy Outlook 2014 i Oslo i november.

– Jeg husker godt da jeg var her i fjor [i 2013] og ble spurt om jeg hadde forhåpninger om Paris-møtet, og jeg sa at jeg var forsiktig optimistisk. Og nå er jeg veldig optimistisk. USA, Kina og Europa står for cirka 60 prosent av utslippene, og alle disse tre regionene viser – i det minste for øyeblik­ket – at de er innstilt på å få til en avtale i Paris.

– I mange land – i Europa, USA, Japan – var det folk som ikke var villige til å bekjempe klimaendrin­gene, og de sa: ‘Skal vi rydde opp alene mens utvi­klingslandene har enorme utslipp?’ Nå som Kina er med på laget, faller dette argumentet, la Birol til.

Det var imidlertid mindre entusiasme å spore blant enkelte etter det interna­sjonale klimamøtet i Lima i desember. Nina Jensen, generalsekretær i WWF-Norge, sa at resultatene ga et «tynt grunnlag» for å inngå en ny, ambisiøs og rettferdig klimaavtale i Paris. En av svakhetene var at viktige spørsmål – som utslippsgapet før 2020, informasjonskrav til de enkelte lands forpliktelser og elementene for en ny global klimaavtale – var dårlig beskrevet i COP-beslutningene.

– I år [2014] har de globale klimaendringene fått stor politisk oppmerksomhet, noe som gir grunn til optimisme, sa Jensen. – Som for eksempel under FNs ekstraordinære klimatoppmøte i New York i september da 400 000 mennesker fylte Manhattans gater, og i forbindelse med kunngjøringen av femte hovedrapport fra FNs klimapanel i november. Dessverre må vi si at klimatoppmøtet i Lima ikke klarte å utnytte mulig­heten som denne politiske oppmerksomheten ga. De er fremdeles langt unna et godt grunnlag for en plan for utslippsreduksjoner og tilpassing og finan­siering av prosjekter i fattige land.

Synteserapporten fra FNs klimapanel hevder at 2-gradersscenarioet ikke bare er svært viktig, det er også økonomisk mulig. For å ha en god sjanse til å holde oss under 2°C, til en overkommelig kostnad, må utslippene reduseres med 40 til 70 prosent globalt mellom 2010 og 2050, og reduseres til null eller mindre innen 2100. Kostnadene ved å redusere utslippene vil bare redusere den globale økonomiske veksten i det 21. århundret med cirka 0,06 prosentpoeng i året.

Klimaendringer kan også bli en stor utviklings­utfordring som kan føre til alvorlige sikkerhets­trusler, ifølge FNs generalsekretær Ban Ki-moon. – Hvis folk rammes av klimaendringer, kommer de til å kjempe for begrensede ressurser, sa han under København-samtalene om energisikkerhet i november. – Da kommer dette til å utvikle seg til væpnet konflikt og vold som vil true landenes politiske og sosiale stabilitet.

Pragmatiske Kina

Den næringen som står overfor den tyngste oppga­ven knyttet til klimaendringer, er energisektoren. For øyeblikket står den for mer enn en tredjedel av klimagassutslippene. Den hurtigste økningen har kommet fra CO2-utslipp, hvorav størstedelen kom­mer fra fossilt brensel og sementproduksjon. IEA spår at hvis utslippene får stige med 20 prosent, kan temperaturen stige med 3,6°C.

Kina, som slipper ut mest klimagasser og forbru­ker mest kull, kommer til å spille en sentral rolle. I 2013 økte de globale CO2-utslippene med 2,6 prosent. Omtrent 60 prosent av økningen kom fra Kina. Det er forventet at landet blir verdens største oljeforbruker og en større forbruker av gass enn EU, innen 2030.

Kinas utslippsreduksjoner vil både komme som en konsekvens av lavere økonomisk vekst og mindre befolkningsvekst, og også gjennom energief­fektivisering og at lavkarbon-alternativer som kjernekraft, vannkraft og solkraft erstatter det omfattende kullforbruket. IEA spår at Kina vil stå for den største økningen i strømproduksjon fra fornybare ressurser, mer enn økningen i EU, USA og Japan til sammen.

– Halvparten av verdens kjernekraftkapasitet kommer fra Kina, sa Birol i et intervju med oss i Oslo. – Kina er det landet som har den største økningen i [investeringer i] fornybar energi. Kinesiske myndigheter er fast bestemt på å redu­sere kullforbruket og innføre tiltak for energieffektivitet. Jeg mener at Kina har vist seg som en ansvarlig internasjonal stormakt. Kina har allerede vært nødt til å takle denne utfordringen på grunn av lokale forurensningsproblemer. Som kineserne sier: «Du trenger ikke å se på kattens farge hvis den fanger musen». Det de gjør med denne politikken, er derfor både å takle klimaendringer og den lokale forurensningen, sa Birol.

Forurensning har blitt et stadig større problem i Kina. Smogproblemet i landet har blant annet ført til protester og miljøkritikk i sosiale medier. Ifølge Global Burden of Disease Study var det i 2010 1,2 millioner premature dødsfall grunnet luft­forurensning i Kina. Mindre enn én prosent av de 500 største kinesiske byene klarte å innfri WHOs standarder for luftkvalitet, og sju av dem er ran­gert blant verdens 10 mest forurensede byer, ifølge rapporten 2012 Country Environmental Analysis of China fra Den asiatiske utviklingsbanken.

Et av de store usikkerhetsmomentene i klimadebatten er hvorvidt Kinas – og USAs – uttrykte entusiasme for å redusere utslippene kommer til å føre til en bindende internasjonal avtale under COP21 i Paris i år. En annen joker er den lave oljeprisen, som kan gjøre fornybar energi mindre interessant. Effekten kommer an på sektoren og regionen, ifølge Bloomberg New Energy Finance (BNEF). I oljeproduserende land og utviklingsland med lav inntekt kan det for eksempel bli et redusert påtrykk om å bytte fra diesel og oljebasert kraft til fornybare ressurser.

I det store og hele kan lave oljepriser likevel bare ha en moderat effekt på overgangen til lavkarbon-alternativer i verdens elektrisitetssystem, spår BNEF. Det som blir viktigere enn tilbudssjokket, er etterspørselseffekten som vil komme av Kinas økonomiske nedgang og at USA blir mindre avhengig av utenlandsk olje.

– Det ortodokse synet på ubegrenset vekst i oljeetterspørselen holder bare ikke i en verden med supereffektive motorer, elektriske kjøretøyer, ekstrem luftforurensning og klimatiltak, sa Michael Liebreich, formann i det rådgivende styret for BNEF, i en rapport i desember. – Historien bør ikke handle om hvordan fallende oljepriser kommer til å påvirke overgangen til ren energi. Den bør handle om hvordan overgangen til ren energi påvirker oljeprisen.

(Norsk oversettelse ved Semantix)

Alle foto: Scanpix