En nasjonal strategi for Svalbard

Den økende internasjonale interessen i nord bør speiles i en aktiv nasjonal strategi for Svalbard, skriver administrerende direktør Sturla Henriksen i en kronikk i Aftenposten i dag

Den 14. august er det 90 år siden Paris-traktaten, som anerkjenner Norges suverenitet over Svalbard, trådte i kraft.  Øygruppen ligger midt i krysningspunktet for stadig sterkere globale og geostrategiske interesser.  Hva Norge gjør – og ikke gjør – her oppe er gjenstand for økende internasjonal oppmerksomhet.  Det bør speiles i en aktiv nasjonal strategi.

Fra å være en frossen front under den kalde krigen, er nordområdene blitt et stadig hetere tema på den internasjonale arenaen.  Her møtes tre verdensdeler, her finnes noen av verdens største ressursforekomster og her krysses viktige geostrategiske interesser.  Danmark og Canada har fremmet territorielle krav i Polhavet, og Russland gjør nå krav på et stort område som også omfatter Nordpolen.  Det er stor pågang av land som søker observatørstatus i Arktisk Råd, der Kina ble tatt inn i 2013.  På kort tid har elleve land, deriblant Frankrike, Japan og Singapore, utnevnt særskilte «arktiske ambassadører» for å fremme og koordinere sine interesser i nord.  Da Rederiforbundet inviterte til den første Arctic Business-konferansen i Bodø i fjor høst, deltok 120 bedriftsledere fra hele verden.

Både Polhavet, de sirkumpolare landområdene og de store elvene i Nord-Russland åpnes nå stadig mer for skipstrafikk og annen kommersiell aktivitet.  Bare i løpet av en generasjon har nær halvparten av sommerisen blitt borte som følge av den globale oppvarmingen.  Det betyr at noen av verdens største forekomster av olje, gass, fisk, tømmer, ferskvann, metaller og mineraler blir mer tilgjengelige for en verden som etterspør stadig mer.  Sjøruter gjennom Polhavet vil kutte seilingsdistansen mellom asiatiske og europeiske havner med en tredjedel, med store potensielle konsekvenser for verdens handels- og produksjonsmønster.

Parallelt ser vi et geopolitisk bilde som blir stadig mer dynamisk, fragmentert og polarisert.  «Realpolitikk» og nasjonal selvhevdelse fortrenger globale fellesløsninger, og FN fremstår maktesløs i viktige konflikter.  Den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa er dramatisk endret.  Russland fortsetter å øke og demonstrere sin militære slagkraft, ikke minst i nord.  Kina konverterer sin formidable økonomiske tyngde til økende politisk og strategisk innflytelse globalt, og viser økende interesse for nordområdene. 

Midt i krysningspunktet for disse tunge globale interessene ligger Svalbard.  Svalbard er porten til Arktis når du kommer sørfra, og til det Nord-Atlantiske bassenget når du kommer østfra.  Hva Norge gjør – og ikke gjør – her oppe er gjenstand for økende internasjonal oppmerksomhet og interesse.  Det danner et viktig bakteppe for Svalbard-meldingen, som Regjeringen har varslet vil bli fremlagt for Stortinget neste år.

Vår suverenitet over øygruppen er allerede begrenset.  Paris-traktaten gir borgerne i de over 40 landene som har tilsluttet seg lik rett til å etablere seg og drive jakt, fiske og næringsvirksomhet på Svalbard og i de omkringliggende farvann.  Og traktatlandene speiler en temmelig heterogen gruppe; her finner vi Afghanistan og Albania, Tyskland og USA, Kina, Russland og Den Dominikanske Republikk, for å nevne noen.

Det er ingen land som i dag utfordrer Norges rolle og legitimitet på Svalbard.  Likevel bør vi være aktive for å bekrefte vår posisjon.  Da fremstår det som en lite robust nasjonal strategi å lene seg tungt på en kulldrift som har det meste av fremtiden bak seg.  Det vil være et betenkelig signal om vi trapper ned aktiviteten når så mange andre land har økende interesser i området.  

Etter mitt syn bør Norge utvise et sterkere og tydeligere engasjement langs to dimensjoner:

-          For det første bør vi generere økonomisk aktivitet, skape arbeidsplasser og utvikle Svalbard-samfunnet på en måte som utvetydig bekrefter for omverden at dette også i fremtiden vil være en viktig del av Norge;

-          For det andre bør vi søke å innrette aktivitetene slik at de i størst mulig grad spiller inn mot internasjonale fellesinteresser.

Fra et maritimt perspektiv er det ikke vanskelig å finne aktiviteter som kan forene disse hensynene.  En forsvarlig og bærekraftig økning av kommersielle aktiviteter i nordområdene forutsetter at det skjer en storstilt utbygging av infrastruktur for alt fra kommunikasjon, navigasjon, værvarsling og isvarsling, til ulike typer basefunksjoner for søk og redning, reparasjon, vedlikehold og forsyninger.  I dag går 80 pst av arktiske seilinger gjennom vårt eget territorialfarvann.  Norge er en av verdens største og mest avanserte maritime nasjoner, og vi har lange polare tradisjoner.  Utbygging av basefunksjoner, ikke minst for søk og redning, kan være ett aktuelt og viktig tiltak. 

Uansett hva vi måtte velge, bør den økende internasjonale interessen i nord speiles i en aktiv og fremtidsrettet nasjonal strategi for Svalbard.